Jojo by name, yoyo by nature

Home / bøker / Jojo by name, yoyo by nature

Da jeg startet bloggen i september 2006, så var det faktisk mest jobbrelatert. Jeg driftet en scrapbookingnettbutikk, og scrappemiljøet var i ferd med å bevege seg vekk fra de dominerende forumene til egne scrappeblogger, der de la ut sine siste kreasjoner og fikk beundrende kommentarer fra likesinnede. Alle scrappebutikkene hev seg på trenden, for det var en fin måte å vise frem produktene på, og skape mer trafikk til nettbutikken på en gang.

Jeg tenkte det var best å teste ut formatet litt først på egen hånd, og dermed opprettet jeg min egen. Det var litt for morsomt. Jeg brydde meg ikke om antall lesere på min private scrappeblogg, og var oppriktig overrasket hver gang jeg oppdaget at noen faktisk hadde vært innom og lest den. Så i starten var den en ren hobbyblogg, med bilder av ting jeg hade laget og litt andre bilder og kommentarer.

Bryllupsgave fra min talentfulle venninne Rachel

Navnet var ikke så veldig gjennomtenkt. Jojos opp – og nedturer. Men det var ikke tatt helt ut av luften heller. Jeg er litt labil, skjønner du. Ikke sånn ‘certifiably bipolar’. Såvidt jeg vet. Men litt sånn opp og ned. Livet var alltid veldig fantastisk eller helt håpløst.

Heldigvis (og det var virkelig bare ren flaks!) så endte jeg opp med min rake motsetning, til tross for at omtrent alle guttene jeg ellers falt for var akkurat som meg. Like barn leker best og sånn.

Klippen min. Fornuftig og rolig. Litt vel fornuftig til tider. Irriterende fornuftig faktisk. Jeg håpet jo likevel at jeg ville bli påvirket av ham. Snakke litt mindre. Føle litt mindre. Få  litt mer gjort. Og det ble jeg jo. Og det gjorde jeg jo. Han er ikke blitt så påvirket av meg. Tror jeg.

Uansett, greia var jo at kallenavnet mitt var Jojo, og livet gikk litt sånn opp og ned, og jeg tenkte at scrappeprosjektene mine var litt både oppturer og nedturer, så da ble det sånn.

Etter hvert så har bloggen blitt en litt mer sånn ‘spriker i alle retninger’ blogg. Ikke akkurat mammablogg, men det er litt mammainnlegg. Ikke akkurat interiørblogg, men det er noen interiørinnlegg. Ikke akkurat matblogg, men jeg har nå skrevet litt om mat også. Eller aller mest om kokebøker og matteori. Ikke akkurat en bokblogg, men jeg skriver en del om bøker.
Ikke en samfunnskritisk blogg heller. Men det er mest fordi jeg ikke synes jeg klarer å formulere meg fornuftig (les: intelligent) om ting jeg brenner for, og så er jeg litt pysete. For tenk om noen leser det og ikke er enig?

Og livet generelt er jo litt sånn opp og ned. Selv om det er mindre opp og ned nå enn jeg syntes det var før. Jeg kunne jo startet forfra. Med helt ny blogg. Og nytt navn. Og litt mer PK innlegg, og litt mindre pludder, og litt mere spisset innhold. Men jeg tror ikke det. Bloggen vil uansett bare gi et utsnitt av meg og livet mitt. Det vil ikke være helt komplett. Det er uansett et redigert produkt. (Om ikke redigert nok.) Og det får være greit nok.

Jeg oppdaget en herlig blogg for et par dager siden, skrevet av min manns nevøs kones svigerinne. (Falt du av nå?) Bloggen heter ‘Det ekke så farlig – og er helt fantastisk avslappet og upretensiøs og ærlig. Akkurat som jeg skulle ønske min var. Den unge bloggeren er halvparten så gammel som meg, og dobbelt så klok som jeg var på hennes alder. Jeg tenker faktisk at det er veldig bra at det ikke fantes blogger den gangen. Som 22-åring var jeg nemlig alt for opptatt av å tekkes andre og gjøre alt som var forventet, eller som jeg trodde var forventet av meg. Noen ting blir heldigvis bedre med alderen. 🙂

Og så var det denne språkforvirringen da. Jeg har noen faste engelsktalende lesere. De spør meg stadig vekk om ikke jeg kan skrive på engelsk. Google Translate sliter med å gjøre jobben. Hvorfor skriver jeg egentlig på norsk? Engelsk er jo morsmålet mitt. Ok. Forklaringen er at jeg skriver dagbok på engelsk. Det har jeg alltid gjort. Jeg har sirlige dagbøker  (selv om dagbøker er litt misvisende, siden jeg skriver i dem i snitt 6 ganger  i året…)  helt tilbake fra da jeg var ca. 12. De er helt private. Mine barn skal kanskje få lese dem nå jeg er død. Men bare hvis de gidder. De er ikke så veldig spennende. Men de er på engelsk. Og tanken da jeg begynte å skrive dem på engelsk var at jeg skulle ta vare på engelsken min, på morsmålet mitt. Så da jeg begynte å blogge, tenkte jeg at siden dagbøkene var på engelsk, kunne min elektroniske dagbok være på norsk. Så enkelt. Og egentlig litt teit, fordi jeg tror faktisk at nå har jeg flere engelsktalende følgere enn norske… Så nå skal jeg begynne å skrive sammendrag på engelsk på hvert innlegg. Hvis jeg gidder.

 

Oppdatering: I 2015 byttet jeg plattform fra Blogspot til WordPress, og da byttet jeg jammen navn fra Jojos opp og nedturer til jojobjerga.com likevel. 😉

 

IMG_0482

Dagbøkene mine

 

Related Posts
Showing 2 comments
  • Mari

    Fra en jojo til en annen… bloggemessigt.. I love your blog både på engelsk og norsk 🙂

    xx

  • Jojo

    Mari!!!! Min litterære og intellektuelle heltinne! Love you too!

Norwegian Marzipan candy. Double sigh.