Historien om oss – min versjon – Del 1

Home / familie / Historien om oss – min versjon – Del 1

Jeg er håpløst romantisk. Jeg elsker å høre historier om hvordan par møtes og blir sammen. Og jeg elsker å fortelle om hvordan Johannes og jeg  ble sammen. Men til nå har jeg aldri skrevet det ned. I dag har vi 29 års bryllupsdag (!), så sånn i familiehistoriens navn, skal jeg dele det her. I hvert fall de delene jeg vil etterkommerne mine skal vite, uten å måtte bla seg gjennom tenåringsdagbøkene mine…

Jepp. Jeg var tenåring.

 

Rachel, min beste venninne i Sveits, og meg. Hun er en viktig brikke i denne historien.

 

Høsten 1985 flyttet jeg tilbake til Oslo etter tre skoleår i Sveits. Jeg var nesten 18, begynte i 2. klasse på videregående skole, og bodde hos farmor i leiligheten på Vestli. Resten av familien bodde fremdeles i Sveits. Jeg havnet rett tilbake i samme menighet som jeg hadde vokst opp i, det som den gang het Oslo 2, men som nå tilsvarer Romerike menighet, i hvert fall sånn rent geografisk. I tillegg til å gå på skolen, jobbet jeg i storkiosken til farmor på Bjølsen, ca. tre kvelder i uken.

Det første året tilbake i Oslo var trøblete på guttefronten for meg. Jeg var fryktelig usikker på meg selv, superklønete sosialt, og vekslet mellom korte, forvirrende forhold til et par av guttene jeg hadde kjent hele livet, og korte, forvirrende forhold til et par gutter utenfor kirkemiljøet. Da sommeren 1986 nærmet seg var jeg følelsesmessig sliten og veldig klar for en avslappende ferie hjemme hos mamma og pappa i Sveits, helst uten å måtte forhold meg til noen gutter i det hele tatt.

Den sommeren fikk vi besøk i Sveits av noen venner av foreldrene mine fra Norge. Det var Idar og Helgunn Røsaker og barna deres. Helgunn og mamma hadde vært gode venner helt siden familien vår flyttet til Norge i ’75. Helgunn snakket varmt om lillebroren sin, Johannes, som var ferdig med militærtjenesten og hadde flyttet til Oslo for å studere.  Han hadde vært på misjon i England, hadde krøller, var musikalsk, og var visstnok veldig snill. Jeg hadde observert ham i kirken, men jeg hadde ikke koblet ham til Helgunn før den sommeren. Dessuten var jeg litt ‘ferdig’med gutter. (18 år gammel – Jeg må le…!) Jeg skulle konsentrere meg om skolen og kirken og ikke bry meg med gutter i det hele tatt. Det var i hvert fall planen.

 

Høsten 86, med tidsriktig puddelsveis. Tatt av Johannes.

 

Jeg tenkte ikke så mye over det, men i bilen med Helgunn en dag før de reiste hjem, så hørte vi på en Susanne Vega kassett. Jeg syntes den var så bra, at Helgunn spurte om jeg ville låne den til jeg kom hjem til Oslo igjen etter ferien. – Den er faktisk egentlig Johannes sin, sa hun, – Så du kan jo bare levere den tilbake til ham direkte. (Duh…!)

Da ferien var over, møtte jeg Johannes i kirken en søndag, og returnerte kassetten. Det viste seg at vi likte mye av den samme musikken (kanskje med unntak av Neil Young…), og han lovte å lage en mix-tape til meg med litt forskjellig. Når jeg tenker tilbake nå, så husker jeg at jeg syntes forholdet vårt utviklet seg så utrolig sakte, men faktisk gikk det ganske fort…

 

Takk, Susanne Vega. 🙂

 

Johannes hadde  først flyttet inn i en leilighet på Sandaker, men etter noen måneder flyttet han videre til en leilighet på Frogner, der han utførte enkle vaktmesteroppgaver for gårdeieren, og bodde billig. Selv om han  dermed egentlig tilhørte Oslo 3 (nå Sandvika menighet), fortsatte han av en eller annen grunn å gå i Oslo 2. 🙂

Hver fredag kveld var det Instituttklasse  (Bibelstudie) i kirken for de unge voksne i Oslo. Det året var pensum Det Nye Testamentet, og Jørn Andersen var lærer. Han var kjempeflink og engasjerende, men jeg må innrømme at utover høsten fulgte jeg ikke så veldig godt med…

En kveld kjørte Johannes meg hjem etter klassen, og vi klarte å forveksle skoledagbøkene våre. Vi  hadde hele livet vårt  i de bøkene – timeplaner og lekser og avtaler og telefonnummerlister og kontonummer og jeg vet ikke hva. Alt det man nå har på mobilen. Det var jo egentlig litt krise.  Våre var helt  like, og jeg klarte å ta med meg hans bok. Da jeg oppdaget det, benyttet jeg sjansen til å skrive små hilsener til ham rundt omkring i boken, telefonnummeret mitt, bursdagen min og sånn. Forsiktige små hint, syntes jeg selv.

 

Fin bil, i hvert fall…

 

Johannes begynte også  å stikke innom meg mot slutten av stengevaktene mine i kiosken, og jeg sa jo ikke akkurat nei takk til å bli kjørt hjem, og slippe den timeslange buss – og t-bane turen hjem. Johannes hadde fått (!) en klassisk, mørkeblå Mercedes av gårdeieren han jobbet litt for.  Den var helt strøken, med lyse skinnseter og amerikanske lykter – men den slukte bensin, og var dermed forferdelig dyr i drift. Stakkars fattige student-Johannes blåste sannsnynligvis hele bensinbudsjettet sitt på å drive og kjøre meg fra Bjølsen til Vestli, og så hjem til seg selv igjen på Frogner – helt på andre siden av byen.

Men til tross for all denne kjøringen, ’tilfeldige’ besøk i kiosken, mix-tape og hyggelig samvær så tenkte jeg ikke på Johannes som noe annet enn en god venn. Faktisk var det på det tidspunktet en annen ung mann som viste sin interesse, og som særlig min farmor var svært begeistret for. Han var ikke medlem av kirken, men han kom fra en familie med penger, og det var litt viktig for henne. Og jeg var svak for alle som viste interesse for meg…

En kveld spurte jeg Johannes hvorfor han ikke datet noen. Svaret var at det ikke var noen å date i unge voksne miljøet vi var en del av. (Sannheten er at han faktisk datet et par andre jenter, men litt sånn i det stille, så jeg var ikke klar over dem…)  – Pøh, svarte jeg. – Jeg kan gi deg en liste på minst 10 jenter du kunne datet. – Ja takk, svarte han. -Det må du gjerne.  Som sagt , så gjort. Uken etter fikk Johannes en fin, lang liste over alle de potensielle jentene jeg syntes han burde date.

Han kikket på listen, kikket opp på meg og sa: – Hvorfor står ikke du på denne listen?  Jeg lo høyt og svarte at han var da altfor gammel for meg. Jeg var 18, og han var 23. Det var altfor stor aldersforskjell i mitt hode.

 

Meg og Rachel i Sveits.

 

Høstferien det året kom min gode venninne fra Sveits, Rachel, på besøk til Oslo. Johannes tilbød seg å kjøre og hente henne på flyplassen på Fornebu da hun ankom. Flyet var forsinket, og Johannes og jeg ble sittende i et par timer på flyplassen og prate mens vi ventet. Han var så lett å snakke med! Han var så fornuftig og rolig! Og morsom! Han hadde en ro og trygghet i seg som jeg fant utrolig tiltrekkende. Og de øynene, med verdens fineste smilerynker! Men jeg var jo egentlig sammen med en annen…

Rachel hadde altså høstferie, men det hadde ikke jeg, så jeg spurte Johannes pent om ikke han kunne holde henne litt med selskap og vise henne Oslo når jeg måtte jobbe og gå på skolen. Det gjorde han villig. De så hverandre nok mer den uken enn det jeg og Rachel gjorde, men når jeg faktisk var sammen med Rachel snakket jeg visst mye om ham. Såpass mye, at hun mot slutten av uken slo ut med hendene og spurte – Hvorfor i all verden er du sammen med han andre, hvis det egentlig er Johannes du bryr deg om?

Spørsmålet gjorde meg litt paff. Men hun hadde rett. Jeg snakket om ham mye. Jeg tenkte på ham ofte. Men han likte meg ikke sånn, gjorde han? Han hadde ikke gjort noen framstøt i hvert fall. Og  var han ikke for gammel? Dessuten hadde jeg ikke sommerfugler i magen når jeg var sammen med ham. Jeg både sov, spiste og fungerte normalt. Det kunne jo ikke være ekte kjærlighet da, kunne det vel?

 

Madla, Påsken 1987

 

Ikke så lenge etterpå var jeg i en begravelse på vestkanten. Jeg hadde på meg en lekker, skreddersydd drakt i ull,  som klødde noe infernalskt. Bussen hjem kjørte ’tilfeldigvis’ gjennom Bygdøy Allé, og bare et par hundre meter fra leiligheten til Johannes. Jeg visste han slulle være hjemme og lese den dagen. Så i siste liten bestemte jeg meg for å hoppe av bussen og stikke innom ham for å få låne en joggedress og komme meg ut av den forferdelige drakten. Husk – dette var før mobiltelefonenes tid, og Johannes hadde heller ikke fasttelefon i leiligheten.  Til min store skuffelse var han ikke hjemme likevel, og ikke hadde jeg noe papir og penn på meg så jeg kunne legge igjen beskjed om at jeg hadde vært der heller. Hva gjør man da? Jo, man bruker lebestift til å skrive ‘Jo was here’ på veggen, og lager et kyssemerke i samme slengen.

Da tok han faktisk hintet.

(Det gjorde også de to misjonærene som hadde stukket innom Johannes samme ettermiddag, før Johannes kom hjem. Eldste David Nielsen var en av dem. Han var altså klar over at ‘det var noe på gang’ før vi egentlig visste det selv…)

 

Dalsnuten, Påsken for 30 år siden.

 

Deretter ble det date på gamle ‘Studenten’ isbar på Karl Johan, med påfølgende nesten-bading i fontenen i Spikersuppa. Johannes fikk parkeringsbot. Jeg hadde så dårlig samvittighet for det at jeg la igjen litt penger i bilen for å være med og betale den. Det sjarmerte ham visst. Det ble en del kinodater og jeg hadde min aller første konsertopplevelse: Huey Lewis and the News, med Bruce Hornsby and the Range som oppvarmingsband. De var i grunnen best.  ‘That’s just the way it is’ gir meg fortsatt frysninger.

Det gjør også ‘ I only have eyes for you’ med Art Garfunkel, som var bakgrunnsmusikken da han kysset meg første gang, omtrent da jeg fylte 19…

 

På besøk hos Mari, utenfor London, November 1987

 

Fortsettelse kommer

Related Posts
Comments
  • Cherina Gohjerta

    That was fun!! Love to you both!! Mamma og Pappa