Jeg kunne ikke bli fortrolig med tanken

Home / familie / Jeg kunne ikke bli fortrolig med tanken

Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at det ikke ville bli spalte i Vårt Land verken i mai eller juni, fordi spaltene mine normalt er den første mandagen i måneden, og utgår dersom den dagen er en helligdag. Mandag 1 . mai utgikk – og det passet fint, fordi jeg var midt i eksamenslesingen. Mandag 5. juni er 2. Pinsedag, så jeg tok det aldeles med ro – inntil det tikket inn en melding fra Alf Gjøsund i Vårt Land sent lørdag kveld den 27. mai, som etterlyste spalten for påfølgende mandag. Ooops. 

Heldigvis hadde jeg faktisk begynt på en tidligere i måneden, og selv om den i utgangspunktet var tenkt som et blogginnlegg, og ikke en spalte, så fikset jeg litt på den, forkortet den (3500 tegn er ikke veldig mye!) og sendte den avgårde natt til søndag.

Den sto altså på trykk mandag 29. mai. 

Her er teksten:

I fjor på disse tider tilbragte vi de gradvis lysere vårkveldene på å rydde vekk to lange liv. Svigerforeldrene mine hadde omsider fått plass på samme sykehjem.  En epoke var over. Huset svigerfar hadde bygd til sin familie tidlig på femti-tallet, og som de hadde bodd i siden, skulle ikke lenger være deres hjem.

Det var med blandede følelser vi tok fatt på oppgaven. Noen ting var enklere å kvitte seg med enn andre.  Julepynten fra 80-tallet, og porselensfigurene for eksempel.  Bøker og papirer var verre.

Innimellom alle papirene fant vi en unnselig notatbok i A5 størrelse, rød og hvitrutete med prislappen fra Nille fremdeles klistret på. Ved første øyekast så det ut som den aldri var blitt brukt, og den havnet nesten i en av Fretex-eskene, men så oppdaget vi at de første ca. 20 sidene var skrevet på.

Den rødrutede boken

…viste seg å være begynnelsen på svigermors livshistorie. I 1989, det året hun fylte 60, hadde hun begynt å skrive om oppveksten sin på en øy i Ryfylke. Hun skrev om forholdet til den snille faren og den mer strenge moren, om søsknene sine, og om broren som døde av kreft da han var tenåring. Om lite penger og drømmen om å bli sykepleier som brast pga. krigen. Om angst og depresjon, og følelsen av å ikke bli forstått. Om tro og bønnesvar, og om hvordan hun traff svigerfar da hun bare var 16, og hvordan han var så trygg og god mot henne.

 

Marit og Thomas

Svigermor og svigerfar på bryllupsdagen i 1950

 

Mye av det hun hadde skrevet var kjent stoff, men en episode var ny for oss.

Svigermor hadde alltid ønsket seg mange barn.  Gleden var stor da hun først fikk en nydelig liten jente, med vakre lyse krøller. Men så ble det vanskelig. Hun opplevde flere spontanaborter som hun tok svært tungt.  Omsider kom det et etterlengtet barn til. En fin liten gutt. Men denne gangen slo angsten og depresjonen hun hadde slitt med siden tenårene inn for fullt.  På midten av femtitallet var ‘nerver ‘ verken noe man snakket eller visste så mye om.  Hun var så livredd for at hun ikke skulle klare å ta vare på barna sine, at hun lot seg legge inn for behandling, deriblant elektrosjokkterapi. Den hjalp.  Åtte år gikk, hun var bedre, og ønsket om flere barn meldte seg. Hun ble gravid igjen, men merket raskt at svangerskapet påvirket psyken hennes negativt. På grunn av sykdomshistorikken hennes mente legen at hun burde ta abort.

Hun hadde jo allerede to barn. Var det ikke bedre å være frisk og ta seg av dem, enn å utsette seg selv og familien for nye runder med psykiske lidelser?

Svigermor har ikke skrevet så mye om dette. Hun skriver bare at hun «ikke kunne bli fortrolig med tanken».  Dette var i 1962. Lenge før selvbestemt abort.  På den tiden var det en nemnd som avgjorde om en kvinne kunne avslutte et svangerskap. I dette tilfellet ville det nok holdt med legens anbefaling.  Hun valgte å beholde barnet, og mot alle odds slapp hun unna fødselsdepresjonen denne gangen.

Jeg er særdeles takknemlig for det valget. Jeg giftet meg nemlig med den lysluggede attpåklatten 25 år senere…

Pro-choice?

I fjor høst oppdaget jeg til min forbauselse at i enkelte konservative kristne kretser regnes mormoner for å være ‘Pro-choice’.  Årsaken til det er at vi ikke utelukker muligheten helt. La det være klart: vi er ikke FOR abort. Vi fastholder at barn er en velsignelse fra Herren og har rett til å bli født inn i familier som ønsker dem og elsker dem. Men morens og barnets helsetilstand, samt unnfangelse ved voldtekt kan være gyldig grunn til å avslutte et svangerskap. Det er dog ikke til å komme vekk fra det faktum at det store flertall av aborter faktisk ikke dreier seg om helse eller voldtekt, selv om det kan virke sånn på de polariserte debattinnleggene.

Jeg er en av de irriterende kvinnene som fikk de barna jeg ville, når jeg ville, uten komplikasjoner. Jeg føler derfor at jeg ikke kan uttale meg så veldig bombastisk.  Men jeg lurer på to ting: Hvor selvbestemt er egentlig en abort i 2017? Og selv om noe er lovfestet, er det da automatisk en god idé?

 

Kanskje jeg en dag skriver et innlegg og svarer på spørsmålene jeg stiller. I mellomtiden kan du lese hva jeg har skrevet om abort (eller rettere sagt reservasjonsretten) tidligere HER. 

 

Related Posts

Leave a Comment

1se May 2017