Merkelige folk

Home / kirken / Merkelige folk

For et par år siden var Eldste Bednar på beøk i Oslo. Blant annet snakket han litt om at vi som medlemmer av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige er ‘a peculiar people’. Han refererte selvsagt til skriftstedene i både GT og NT, for eksempel i 5. Mosebok 14:2 og 1. Peter 2:9. På norsk er peculiar oversatt til utvalgt, og det visste vi jo, men Eldste Bednar snakket litt humoristisk om at vi ikke bare var ‘peculiar’, vi var rett og slett ‘weird’. Oversetteren oversatte det til rare. Og så humret og lo vi en liten stund mens Eldste Bednar snakket om at vi skulle ‘omfavne rar-heten’ vår.

Jeg tenkte litt tilbake på den episoden da jeg skrev Fra Sidelinjen – spalten for oktober, særlig etter å ha lest  kommentaren til Nils August Endresen som jeg også refererer til i spalten.

Min tittel var altså ‘Merkelige folk’ – men på trykk ble den ‘Hvorfor blir jeg?’ .

Her er originalen:

 

Merkelige folk

På en konferanse for noen år siden, der omtrent alle medlemmene av mormonkirken i Norge var samlet, ble vi oppfordret til å omfavne rar-heten vår. En mann som vi anerkjenner som en levende apostel i moderne tid, sto på talerstolen og bekreftet det de fleste av oss allerede kjente på: Vi er rare. Vi er ikke bare hoderystende pussige fra et sekulært ståsted, vi skiller oss ut blant andre kristne også.

Det kan være slitsomt å stå mellom barken og veden i det uendelige. Da kan det jo være greit å ty til ‘eksegese og kontekstualisering,’ slik som historikeren Nils August Endresen påpekte i sitt innlegg på Verdidebatt i august i år titulert ‘Religion ser latterlig ut fra utsiden’. Der oppfordret han flere enn mormonene til å forsøke å se seg selv utenfra, som en slags sunn eksersis.   Mormonene har jo ikke akkurat valgt å bli parodiert slik det gjøres i The Book Mormon Musikalen. Den som nå går sin seiersgang på Det Norske Teater. Men vi har nå likevel valgt å le med. Selvironi er en god og nødvendig egenskap.

En venninne av meg som vokste opp i mormonkirken, men som forlot troen mot slutten av tenårene, kikket på meg relativt nylig og sa: – Jeg kan forstå at noen som er født inn i kirken kan tro på det, men ikke at en oppegående, selvstendig tenkende person kan konvertere.

Hmmmm. Ikke bare er vi rare, men vi er visst dumme også. (For ordens skyld: vi er fortsatt venner.)

Så hvorfor blir jeg? Hvorfor fortsetter jeg å arrangere livet mitt rundt noe så utrolig, i ordets rette forstand? Tradisjon? Mangel på fantasi? Feighet? Hvorfor velger folk egentlig å tro? (For det er faktisk et valg) Hvorfor velger jeg å være rar? Er jeg helt blåst?

Jeg kan bare snakke for meg selv, og ikke for de nesten 16 millionene mormonene som finnes, eller de 2,3 milliardene som regner seg som kristne i verden.

Jeg tror det dreier seg om relasjoner.

Tidlig i tenårene hadde vi i ungdomsgruppa i kirken et ‘hemmelig venn’ prosjekt et år. Jeg kan fortsatt huske det lille, runde håndlagde kortet jeg fikk av min hemmelige venn. To små papirsirkler limt sammen, blå skrift på lilla bakgrunn, og et bibel-vers. Matteus 11:28

Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile. 

Det hang på oppslagstavlen min i mange år, og det irriterte meg. Kom til meg? Hvordan da? Hva slags hvile skulle jeg få egentlig? Og ville jeg ha den? Det tok noen år før jeg leste det verset i sammenheng med de neste to.

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gavnlig, og min byrde er lett.

Det gikk enda en stund før jeg lærte hva et åk var, og hvordan fysikkens regler fungerte. At en delt byrde var eksponensielt lettere, og framdriften dermed sikrere.  ‘Å komme til ham’ gikk fra å være en uhåndterlig størrelse, til i stedet å bli en livslang prosess. En livslang relasjon.

Et personlig forhold til noe større enn meg selv. Et forhold som motiverer meg til å bli en bedre versjon av meg selv, og dermed bedre til å bygge relasjoner med andre.

Dessuten vet jeg ikke hva alternativet skulle vært. Når man først har erfart disse relasjonene, virker alt annet noe trøstesløst. Meningsløst, faktisk.

Derfor lever jeg godt med at jeg oppfattes som rar. At det jeg tror på er lett å latterliggjøre.

Da Jesus spurte de tolv, etter at mange av disiplene hadde forlatt ham, om de også ville gå bort, så svarte Simon Peter ham og sa: – Herre, Hvem skulle vi gå til?

Ja? Hvem skulle jeg ellers gå til?

 

Her er forresten en liten video, der Eldste Russel M. Nelson forklarer betydningen av ‘peculiar’ og hvordan det egentlig er et kompliment av rang. 🙂

 

 

Related Posts
Røtter og vinger