Røtter og vinger

Home / Church / Røtter og vinger

I november skrev jeg om slektsforskning, med god hjelp fra Cathrine Apelseth Aanensen, og FamilySearch.org

Røtter og vinger

Ordet slektsforskning har alltid fremkalt mentale bilder av eldre damer i lite flatterende strikkejakker som sitter bøyd over støvete kirkebøker. Genealogi var noe andre holdt på med, ikke jeg.
Forrige lørdag gikk årets slektsforskningsdag av stabelen, rundt omkring i Norges land, organisert  av DIS (Data i Slektsforskning.) Siden Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige har vært engasjert i slektsforskning i godt over 100 år, inviteres vi som oftest til å delta. Vi bidrar med en stand der frivillige slekts-konsulenter hjelper de som måtte ønske det, å søke etter sine forfedre i kirkens databaser. Noen ganger holder vi korte presentasjoner og forklarer hvorfor vi gjør dette, og hva kirken har gjort for å lette arbeidet.  I år ble jeg spurt om å ha et  15 minutters innlegg, og jeg fikk mildt sagt litt hetta. Jeg er nemlig ikke en slektsforsker. Som nærmest innfødt mormon, er mye av dette arbeidet i min slekt allerede utført av tidligere generasjoner. For det andre, så har ordet slektsforskning alltid fremkalt mentale bilder av eldre damer i lite flatterende strikkejakker som sitter bøyd over støvete kirkebøker. Genealogi var noe andre holdt på med, ikke jeg.

Så selv om jeg i grunnen er programforpliktet til å forske på slekten min, kan jeg ikke skryte på meg å ha gjort så veldig mye av det. Dermed lærte jeg masse av forberedelsene til innlegget mitt.

Slektshistorisk bibliotek

Siden 1894 har kirken brukt store ressurser på å bygge opp verdens største slektshistoriske bibliotek, og å gjøre alle disse kildene gratis tilgjengelig for publikum.  Mikrofilming av kirkebøker og andre kilder tok til i 1938, etter avtale med arkivmyndigheter i flere land.  I bytte mot å få lov til å fotografere dokumentene, fikk vertslandet et sett med høykvalitets mikrofilmer i retur. I Norge dannet disse mikrofilmene faktisk grunnlaget for Riksarkivets kilder. I 1998 gikk man over til digital scanning. Både scannede og transkriberte søkbare databaser gjøres fortløpende fritt tilgjengelig på nettet, mens back-up av alt oppbevares i et enormt arkivhvelv 200 meter inne i et kvartsfjell i Utah.

Hvorfor i all verden holder kirken på med alt dette? En sentral del av troen vår er at familiebånd kan vare evig og at vi bokstavelig talt vil møte våre kjære igjen etter dette livet.  Dette gir seg utslag i ordinanser som inngåelse av evig ekteskap, og stedfortredende dåp for våre avdøde slektninger.

Stedfortredende håp

Den siste kan jo unektelig høres litt makaber ut, men jeg lover at det ikke er så ille. Vi baserer praksisen blant annet på versene i 1. Korinterbrev 15, der det står ‘Hva gjør da de som lar seg døpe for de døde? Dersom de døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg døpe for dem?’ Tanken er at Jesus underviste gjennom sitt eksempel at dåp var en nødvendig ordinans for alle. Men mange har levd uten å få anledning til å bli døpt mens de levde på jorden. Derfor utføres det dåp for dem. Noen lurer på om de avdødes jordiske levninger blir forstyrret i denne prosessen. Det blir de ikke. Vi bruker bare den avdødes navn. For å unngå dobbeltarbeid, fører kirken en opptegnelse over de som har blitt døpt. Noen har misforstått og tror at navnene på de avdøde blir lagt til i kirkens medlemsopptegnelser. Slik er det heller ikke. Uansett, så står de som det er blitt utført dåp for, fritt til å godta eller avvise dåpen på den andre siden. Ingen kan tvinges inn i Guds rike, hverken her eller der.

Økt resiliens

I tillegg så tror vi at det å kjenne vår egen familiehistorie gjør noe med oss her og nå. Det skaper identitet, tilhørighet, og ifølge nyere forskning, så bidrar det til økt resiliens hos barn og unge. (Resiliens er et fancy ord for større evne til å takle motgang.) Et ordtak sier at de to viktigste tingene vi kan gi barna våre er røtter og vinger. Røtter, så de vet hvor de hører hjemme, og vinger så de kan fly avgårde og praktisere det de har lært. Godt hjulpet av blant annet tv-programmer som ‘Hvem tror du at du er? og brukervennlig datateknologi, ser vi at interessen for slektsforskning øker verden over, blant både unge og eldre. Profeten Malakias var kanskje inne på noe da han skrev at Elias’ ånd i de siste dager ville vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene?

Og HER er en søt liten video om indeksering, som var det jeg fokuserte på da jeg holdt innlegget mitt på slektsforskningsdagen i Stavanger.
Related Posts
høstblader