Å bli. Marits historie.

Home / Å bli. Marits historie.

marit-2

Joanna er en god veninne av meg. Vi bor ikke på samme sted og har ikke gjort det på mange år men vi deler erfaringer sammen og har fulgt hverandre opp igjennom årene. Vi deler samme tro og hennes mann Johannes har vokst opp i samme menighet som min familie i Stavanger. Da jeg var ungdom var Joanna nygift og hadde småbarn. Jeg passet de to eldste noen ganger da de bodde på Friheim for mange år siden….Vi har delt gleder og sorger og har hatt mange fine samtaler sammen!

 

Dette er nok kanskje ikke så interessant for alle og enhver, men på oppfordring fra Joanna kommer jeg med min historie om det å vokse opp i familien min og det å bli en mor selv.

 

Jeg er som sagt fra Stavanger og kommer fra  en god, oppriktig og sammensveiset familie. Vi er fem søsken. Vi er medlemmer av Jesu Krist Kirke Av Siste Dagers Hellige og har «vokst opp i kirken» som vi sier. Foreldrene våre har vært aktivt med i kirken siden de var ungdommer.

 

Min tro betyr mye for meg og har gjort det siden jeg var barn. Jeg har alltid likt å lære om livet til Jesus Kristus. Han har så lenge jeg kan huske vært mitt forbilde. Jeg husker at jeg synes kristendomsfaget var spennende selv om det ikke var det kuleste man kunne si på skolen.Jeg  tviler på at jeg sa det så høyt heller. Da jeg vokste opp på 70- tallet hadde vi andakt i gymsalen og jeg likte at vi sang fine sanger om evangeliet. Da jeg ble døpt som 8 åring, ble jeg rørt til tårer. En opplevelse jeg ikke glemmer.

 

Min oppvekst var preget av glede, nærhet til hjemmet og sterke familietradisjoner. Foreldrene våre samlet oss ved måltider hver dag og høytider var preget av selskaper, storfamilie, musikk og sang og mye latter. Jeg har vokst opp med fantastiske tanter, onkler og søskenbarn som vi fremdeles har god kontakt med.

 

Jeg bodde i samme hus som mine besteforeldre  i en stor generasjonsbolig. De har hatt stor innflytelse på mitt liv. Jordnære og gode mennesker. Vi var sammen med dem hver eneste dag og de var som et ekstra sett med foreldre. Det var alltid folk i huset vårt og det var et trygt sted å vokse opp.

 

Jeg er takknemlig for den ballast og den kjærlighet som jeg vokste opp med. Det var en glad barndom.

 

Etter tre år på Stavanger Katedralskole, flyttet jeg til Bergen hvor jeg gikk på Norsk Lærerakademi og tok pedagogikk grunnfag som det het den gang. Jeg hadde som 16 åring bestemt meg for å dra ut som misjonær for Jesu Kristi Kirke men aldersgrensen den gang var 21 så jeg måtte vente. Året i Bergen var et flott år for meg med gode venner og nye opplevelser. Jeg var klar for å flytte hjemmefra og starte mitt eget liv. Vi Unge Voksne i menigheten i Bergen hadde mange aktiviteter, turer og samlinger på den tiden. Jeg delte også leilighet sammen med en god venninne fra Videregående skole. Vi hadde mange fine stunder sammen, samtaler og latterkramper ut i de små timer. Vi hadde forskjellig synspunkter og livssyn på mange måter men stor respekt for hverandres forskjellige ståsted i livet. Et berikende vennskap!

 

I Bergen ble jeg bedre kjent med Tarjei og hans familie og lite visste jeg at han engang i fremtiden skulle bli min mann. De var snille med meg og jeg spiste ofte søndagsmiddag med dem. Det året spiste jeg middag hos mange familier i kirken i Bergen og det ble satt stor pris på av en familiekjær student! Dette er noe jeg tenker på i voksen alder med familie selv. Det å bli invitert hjem til noen spesielt når man er borte fra familien er utrolig hyggelig!

 

Etter året i Bergen, flyttet jeg hjem igjen og jobbet for å spare penger til misjon. Jeg jobbet som lærervikar på skolen jeg selv gikk på som barn. Passet også barn (Celine og Simen!) og tok vaskejobber. Det var et år med motsetninger men også mye lærdom. Jeg var så klar for å reise og representere Kirken og fortelle andre om mitt vitnesbyrd og jeg hadde ventet lenge på det. Det å reise på misjon er det beste jeg har gjort i i mitt liv foruten å få familie. Den kjærlighet og trygghet som mine foreldre og slekt hadde gitt meg, var god bagasje å ha med. Jeg følte stor kjærlighet til de menneskene jeg kom i kontakt med. Det var en tid med så mye glede, fred, spennende mennesker og opplevelser.

 

Etter misjonen begynte jeg på lærerskolen i Stavanger. Tarjei ble sendt til Madlaleiren i Stavanger i militæret etter sin misjon for kort opplæring. Han kontaktet meg og raskt skjønte vi at det var noe mellom oss som var mer enn vennskap. Vi forelsket oss og flyene gikk varme mellom Bergen og Stavanger. Vi giftet oss etter et år som kjærester.

 

Jeg flyttet til Bergen hvor Tarjei studerte Jus og jeg fikk overflytting på lærerskolen. Vi fikk barn litt over ett år senere. Vi hadde tenkt å vente litt men  ønsket om få barn ble sterkt hos oss begge. Det var en travel tid med amming, våkenetter og eksamener. Vi greide å studere begge to og fikk to barn mens vi holdt koken med studier. Tarjei var stort sett hjemmeværende og «skippet» undervisningen. Han greide allikevel å ta eksamen.

 

Vi fikk mye hjelp på den tiden av storfamilien. Svigerforeldre og søsken til Tarjei stilte opp og det var til uvurderlig hjelp i en hektisk hverdag. Jeg gjorde meg ferdig med lærerskolen og så trappet Tarjei opp studiene sine. Vi bodde i Bergen i seks år før vi flyttet til Østlandet hvor Tarjei fikk jobb.

 

Selv om jeg trivdes godt i Bergen var det også en tid som jeg syntes var utfordrende. Det å bli en mor har vært en prosess for meg. Gleden av å få et lite barn er stor. Jeg har mange flotte opplevelser og minner og lykkelige øyeblikk. Jeg legger allikevel ikke skjul på at var en krevende tid med de to guttene som kom tett og som var svært aktive. Det var dager hvor jeg var både frustrert og oppgitt. Synes det gikk litt i ett i perioder og noen ganger følte jeg meg som en mislykket mor. Jeg synes jeg jobbet hardt men til tider opplevdes det litt forgjeves det arbeidet jeg holdt på med.  Ofte var de urolige og viltre og det var mange situasjoner som jeg følte jeg mestret dårlig.

 

Noe av det verste jeg kunne høre på den tiden var: nyt tiden nå for når de blir ungdommer, da blir det tøft! Ikke særlig oppmuntrende når man står midt oppi det og synes det strevsomt. Jeg heier alltid på foreldre med småbarn fordi jeg  husker så godt den intense småbarnsfasen.

 

VI fikk oss en rolig jente noen måneder før vi flyttet til Østlandet. Guttene syntes det var stor stas. Det var koselig med en liten jente og vi var svært takknemlig for hennes rolige vesen og evnen til å kose seg uten et like høyt aktivitetsnivå som brødrene sine! Hun lot seg underholde av guttene og var ikke så høyt og lavt. De ble en fin liten gjeng og jeg begynte å kose meg mer og mer sammen med dem.

 

Det er mange mødre som jeg jeg har sett opp til gjennom tidene og som jeg har lært mye av. Aller mest har jeg selvsagt lært av min egen mor. Hun sa til meg i småbarnsfasen : «prøv å finne oaser i hverdagen» Med det mente hun å finne øyeblikk der jeg kunne gjøre noe som jeg syntes var gøy og givende. Et annet uttrykk for det kan være å file sagen. Vi «sager» mye som foreldre og noen ganger trenger vi også å file sagen slik at sagen fortsetter å gjøre en god jobb. For noen kan å file sagen være å lese bøker, trene, strikke, male eller være sammen med gode venner. Jeg har vært heldig å ha veninner i mitt nabolag med barn i samme alder. Vi har hjulpet hverandre til akkurat dette. Noen ganger har vi dratt på turer sammen med barna og andre ganger har vi passet hverandres barn for å kunne være litt mer effektive eller gjøre ting som vanskelig lar seg gjøre med små barn.

 

Det å ha tenåringer har også lært meg mye og har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Det har vært langt fra lett til tider. Vi har prøvd og feilet som foreldre opp gjennom årene. Jeg husker at jeg i en tung periode mottak et brev fra en dame som var på besøk i menigheten og som ikke kjente noe særlig. Hun sa at hun følte seg inspirert til å skrive et takkekort som jeg tror var for en undervisningslekse jeg hadde hatt i kirken Hun skrev også en setning som jeg aldri har glemt og som jeg har tenkt mye på. «Hold barna tett inntil deg og pass godt på dem» Det var også andre ting som stod der som løftet meg og underviste meg. Barna våre er gaver fra Gud og i kirken vår lærer vi mye om hvordan vi skal bygge sterke familier og ta vare på hverandre. Å se barna våre og deres behov er så avgjørende for å kunne hjelpe til å  forberede dem til å bli selvstendige og voksne. Derfor er det så viktig å kunne tilbringe tid sammen med dem og være rundt dem. Vi har forsøkt iherdig å sørge for at barna våre trives hjemme. Når de er eldre liker de å trekke seg litt unna og være mer for seg selv.  Å  skape settinger hvor vi samles er avgjørende. Vår erfaring er at det er viktig å lage i stand måltider hvor vi samles, prater og koser oss. Vi ser også  hvor viktig det er å kreve noe av dem i form av fellesoppgaver og aktiviteter. Fellesprosjekter gir også samhold og minner. Noen ganger stykker vi også opp familien litt med jentetur, guttetur, gjør noe bare med de minste , alenetid med et av barna om gangen siden det er stor spredning  i  alder, behov og interesser. Noen ganger lykkes vi , andre ganger ikke.

 

Jeg er allikevel  glad for at ungdommene trives godt hjemme og at vi snakker sammen og har et godt forhold til hverandre. Jeg er oppriktig glad i hver enkelt av barna. Å se etter det gode hos den enkelte tror jeg kan være et viktig prinsipp. De er så forskjellig hver og en av dem og de er helt unike. Jeg elsker å være sammen med dem selv når  alt ikke bare er solskinn. Noe av det koseligste jeg vet er når vi spiser middag sammen, kjører i bilen hele gjengen eller når vi drar på ferie og lever litt tett på hverandre. Jeg håper at barna med sine familier ofte vil komme hjem selv etter de har forlatt redet. Et av mine høyeste ønsker er at de som søsken skal velge å være sammen og ha god kontakt og ta vare på hverandre! Mine søsken har vært en stor berikelse i mitt liv!

 

Storfamilien betyr mye for meg og blir stadig viktigere. Vi har valgt å ofte feire høytider sammen og dra på ferie sammen av og til. Det er så herlig å se søskenbarn bli gode venner og familiebåndene blir styrket. Dette er noe jeg håper vi kan videreføre til generasjoner som kommer.

 

 

Marit 3

 

Langt fra alle deler mine erfaringer med en lykkelig og trygg barndom. Det som imponerer meg er å se mennesker som klarer å bryte den dårlige «lenken» og gi sine barn eller sine omgivelser mye kjærlighet og omsorg og skape gode tradisjoner til tross for at de kanskje ikke har fått oppleve det selv i like stor grad. Det er mulig. Jeg har sett det flere ganger Men vi må være hjelpsomme med hverandre og forsøke å forstå at vi som mennesker  alle har ulik erfaringsgrunnlag.  Ikke alt kan vi gjøre noe med, men vi kan forsøke å bry oss og hjelpe så godt vi kan de som kommer i vår vei. Noen ganger trenger vi kanskje bare å lytte, hilse og smile, gi en god klem, ta tid til samtale, en middagsinvitasjon eller noen oppmuntrende ord. Vi løfter andre og noen ganger løfter andre oss. Man trenger ikke å gå så langt for å se noen som har behov for vår støtte, hjelp og oppmuntring! Det handler om å se – å  gjøre og å bli.