Click here to go to the English translation of this post
Jeg har et talent. Jeg er skikkelig flink til å slå ut tennene mine. Jeg har øvd siden jeg var ganske liten. Jeg tror faktisk jeg har klart å slå ut eller skade fortennene mine hele 5 ganger. Jeg har aldri brukket noen ben, men fortennene mine har altså fått gjenomgå. Det begynte da jeg var to år tror jeg. Jeg var med mamma på postkontoret eller i banken i London, og det var marmorgulv, som det gjerne er i sånne gamle ærverdige bygg. Jeg satt i sportsvogn, reiste meg opp i den mens mamma sto med ryggen til et øyeblikk, og lente meg forover på håndtaket. Dermed tippet hele vognen forover, og jeg landet med ansiktet først i marmoren. De to søte små melketennene mine fikk seg en smell. De ble litt løse, men falt faktisk ikke ut. Det er et av mine tidligste minner.
Spol frem til andre klasse på barneskolen. Samme år som min traumatiske 17. mai. Melketennene mine er erstattet med ordentlige tenner. Jeg suger fortsatt på tommelen, og har bra overbitt med utsikter til langvarig reguleringsbehov en gang i fremtiden. Det er friminutt, og vi leker sisten i den asfalterte skolegården. Jeg snubler, faller fremover, og lander på – ja – du gjettet riktig: fortennene. Begge fortennene blir løse, og venstre fortann får en sprekk på tvers. Tannlegen mistenker at roten er skadet, men vil se det litt an. Tannen blir grå.
Tre år senere klatrer jeg tau i gymtimen på skolen. På en eller annen måte, mister jeg taket og faller ned. På ansiktet. Hvorfor jeg aldri tar meg for med hendene er og blir et mysterium. Denne gangen faller venstre fortann helt ut, og knekker i to, der sprekken var. Nå begynner mange år med regelmessige besøk til tannlegehøyskolen og tannlegevakten på Tøyen. Tannen er død, og leppebåndet er revet av. Jeg må både sy og rotfylle. De klarer likevel å sette den største biten tilbake. Kallenavnet mitt ble selvfølgelig ‘Halvtann’. Dette er faktisk det eneste bildet av meg som finnes der jeg smiler og viser tenner fra disse årene.
Det ble en vane å smile uten å vise tenner, og gamle vaner er som kjent vonde å vende, dermed finnes det få bilder av meg der jeg smiler i det hele tatt – til denne dag..!
Tre år senere bygges tannen opp, så den er like stor som den andre fortannen min. Men den er fortsatt blå. Og så flytter vi til Sveits.
Til 16 årsdagen min, får jeg byttet den ut med en porelsenskrone, takket være snille besteforeldre.
Da jeg var 17, skulle jeg hjelpe mamma å skifte lyspære i en takhengt glasskuppel. Den var ganske tung, og da jeg skulle løfte den ned, glapp taket, og den landet på fortennene mine. Kronen ble slått løs, men falt ikke helt ut.
Noen måneder senere flytter jeg tilbake til Norge for å fullføre videregående, og midt i russefeiringen, presterer jeg å gå på en sånn lydboks festet på trafikklyset for å signalisere til blinde om lyset er grønt eller rødt. Nei, jeg var ikke full. Bare utrolig klønete. Og nå løsnet kronen helt.
Kronen kunne ikke reddes. Tannkjøttet var dessuten så skadet at det ikke var noe å feste en ny krone i, så nå måtte jeg få laget en bro. Dermed måtte de to egentlig helt friske tennene ved siden av den ødelagte fortannen slipes ned til to små stubber slik at broen kunne festes i dem. Lekkert. Tannlegen som lagde broen ga meg et skikkelig hollywood glis. Pappa syntes jeg så ut som en hest. (Takk for den, pappa…) – men de var fine og hvite og hele.
Broen min er nå i ferd med å nå pensjonsalder. De tre fortennene er fortsatt hvite og hele, men de står ikke lenger helt i stil med de andre tennene mine som har gulnet med alderen. Så nå sparer jeg altså til nye tenner!
(Jeg har heldigvis blitt flinkere med årene til å ta meg for med hendene når jeg tryner. For klønete – ja – det er jeg fortsatt..!)
