Dette innlegget i slutten av juni er det som har fått desidert flest reaksjoner og tilbakemeldinger. Men jeg ser nå at jeg har glemt å legge det ut på bloggen…

Desken hos Vårt Land endret tittelen til Ondskapens problem (?), men min var altså ‘Hva er vitsen?’.

Her er hele teksten:

Hva er vitsen?

Jeg er stor fan av Stephen Fry. Komikeren, forfatteren, skuespilleren, dokumentaristen og homoaktivisten Fry. Men ateisten Fry er det verre med. I et tv-intervju i 2015 som gikk viralt, svarte Fry på hva han ville spurt Gud om ved perleporten dersom han eller hun eller det nå fantes. Svaret, lett forkortet og oversatt, var omtrent som følgende: «Hvordan våger du å skape en verden der det finnes så mye elendighet som ikke er selvforskyldt? Det er ren og skjær ondskap.  Hvorfor skal jeg respektere en lunefull, slem og dum gud som har skapt en verden så full av urettferdighet og smerte». Og så fortsatte han: «Den guden som skapte dette universet – dersom det var en gud som gjorde det- er tydeligvis en fullstendig egoistisk galning.»

Klump i magen

Selv om jeg er uenig med Fry, så synes jeg han er inne på noe. Ondskap, urettferdighet og lidelse finnes jo, men hva er meningen med det? Går det i det hele tatt an å finne en mening med det? Og dersom vi klarer å finne mening, er den bare noe vi mennesker har konstruert, som en slags ønsketenkningsplacebo?

De siste ukene har vært tøffe, både på det personlige og det globale planet. Jeg skvetter når mobilen plinger og får klump i magen hver gang jeg skrur på nyhetene. Sykdom, død, sorg, krig, terror og ulykker – både den unngåelige typen og den u-unngåelige. Hvordan i all verden kan Gud være svaret? Eller ha svaret?

Hvis dette livet var alt, ville Fry hatt rett. Lidelsen ville ikke gitt mening. Men i et perspektiv der livet er andre akt i en evighet bestående av tre akter, ja, da tror jeg det kan være mulig å finne mening. Hvis vi tror vi er her for å lære, vokse og utvikle oss for å bli mer lik Ham som skapte oss, da blir utfordringene vi møter for voksesmerter å regne.

Et laboratorium?

Kan det være at denne veksten og utviklingen også er knyttet opp til menneskets frie vilje, der jordelivet bokstavelig talt er laboratoriet der vi prøver den ut?  Der vi snubler og faller før vi lærer å holde balansen og gå uten støtte?  Muskler må brytes ned før de kan vokse seg store, og det er i motbakker det går oppover. Vi aksepterer det. Men smerte, sorg og savn vil vi helst ikke ha. Til og med Jesus tryglet om å få slippe. Hvis Gud er allmektig, kan han vel bare gripe inn og forhindre eller stanse all lidelsen? Han kan, men det ville altså forpurret ‘utdanningsløpet’ vårt. Så hva slags gud er han da? Eneveldig, lunefull og slem, slik som Fry beskriver ham? Eller en klok og kjærlig far, med en overordnet plan? Jeg holder en knapp på det siste. I mitt hode er det troen på, og tilliten til Gud, som gir styrke til å takle det som måtte komme, i tospann med det faktum at Frelseren forstår nøyaktig hva vi gjennomgår.

Empati på læreplanen

Enten det dreier seg om helt uforskyldte katastrofer eller naturlige konsekvenser av egne eller andres dårlige valg. Sorgen og smerten og savnet blir ikke borte, men de blir mer håndterlige. De blir lettere. Nei, lidelse isolert sett gir ikke mening, og utsagnet «det som ikke dreper deg gjør deg sterkere» er en sannhet med store modifikasjoner. Mindre empatisk enn å møte noen som har det tungt med et eplekjekt «det er nok en mening med det» går det knapt an å bli. Det er ikke alltid de som lider som har noe å lære heller, men heller vi som er rundt dem. Og det er nettopp empati, omsorg, tålmodighet og ydmykhet som står på læreplanen.

Jeg kommer ikke til å anmelde Fry for blasfemi. Det har allerede en irsk tv-seer gjort. Han endrer neppe mening uansett. Men når vi møtes ved perleporten, drister jeg meg kanskje til å påpeke at jeg tror han stilte feil spørsmål. Det er ingen vits å spørre hvorfor. Spør heller hva. Hva skulle jeg lære? Hva var målet? «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.»

 

Den fineste tilbakemeldingen fikk jeg på sms fra en helt ukjent leser:

 

 

Jeg må innrømme at jeg ble ganske rørt da jeg leste det…!