Delen av å være mamma jeg liker minst

Home / familie / Delen av å være mamma jeg liker minst

Idag dro eldstemann tilbake til Østlandet og studietilværelsen. Vi fikk beholde henne nesten en hel uke lenger enn planlagt, grunnet endret semesterstart og et influensastreif. Var hun klar til å dra? Helt sikkert mer klar enn jeg var til å la henne reise…

Det er for det aller meste veldig fint å ha store barn. Når jeg leser mammablogger blir jeg minnet på hvor kavete det ofte var da de var yngre. Og av og til tar jeg meg selv i å tenke at ‘Hmmm. Det er et lavere konfliktnivå nå, er det ikke?’. For det er det. Når vi er samlet hele gjengen nå, går det mest i humor og godlynt erting, mimring og avslappet ‘sammenhet’. (Er det et ord?)

Men avskjeder er aldri ok. Bagasje er alltid en utfordring. Både fysisk og mentalt. Jeg lurer jo alltid på om jeg har gjort en god nok jobb. Er barna mine robuste? Er de trygge på seg selv? Trygge nok til å kunne stole på andre? Stole på at ting ordner seg, at livet er godt og verdt å leve. Og at de alltid kan komme hjem. Uansett.

Egentlig synes jeg jo det er flott at de prøver vingene sine. At de har planer og ambisjoner. At de drar avgårde og nesten ikke ser seg tilbake. Samtidig kjenner jeg et stikk i hjertet, og lengter tilbake til små, klamme hender rundt halsen og et godt tak i skjørtekantenn min. (Hvilket bare er selektiv hukommelse og ønsketenkning, fordi alle mine fire har vært usedvanlig lite klengete og mammadaltete…)

rootsandwings

Print found on ETSY – click for link

Så jeg prøver å minne meg selv på at det jo er dette jeg egentlig mener: At de skal ha både røtter og vinger. At det ikke er så lenge til påske, og at vi jo kan skype og sende sms og snakkes på tlf.

Men klumpen i magen er der likevel.

Related Posts