Bitteliten identitetskrise

Home / familie / Bitteliten identitetskrise

Jeg var et ganske hissig barn. Det var ikke så uvanlig for meg å storme ut av klasserommet i sinne på barneskolen og trampe hjem (de 200 metrene) der mamma tålmodig hørte på mine utredninger om alt som var urettferdig, og så, uten omsvøp vendte nesen min i retning skolegården igjen. Samtidig så var jeg opptatt av å bli bedre, forbedre meg, skjerpe meg – og jeg husker godt at i slutten av 5. klasse hadde frøken skrevet i kommentarfeltet i karakterboken (som ikke var en karakterbok , siden vi ikke fikk karakterer enda) at ‘ Joanna har fått mer kontroll over temperamentet sitt dette skoleåret og har hatt færre episoder der hun har vært i klammeri med medelever’ – eller noe i den dur.

Mamma, som jeg nå regner for å være et av de aller mest tålmodige og fredelige menneskene på jord, hadde også mye temperament som ung. Hun har hele sitt voksne liv jobbet bevisst med det, og etter min mening nesten bikket litt for mye andre veien. Det kan jo ha en sammenheng med at hun har hatt 8 barn, og at ingenting sjokkerer eller provoserer henne lenger, men stort sett beundrer jeg henne for hva hun har fått til.

Jeg liker å tro at jeg også har fått mer kontroll (som frøken skrev), men i det siste, så har jeg tatt meg selv i å lure på om  jeg egentlig har det.

Jeg har ganske melodramatiske barn, og de fleste som kjenner familien vår trenger ikke akkurat å lure på fra hvilken av foreldrene de har arvet den egenskapen, for å si det sånn…

I høst byttet jeg jobb, og det er jo alltid en anledning til å omskape seg selv litt, til en ny og forbedret versjon av seg selv.  Jeg tenkte at det hadde jeg visst klart ganske bra denne gangen, da en av mine nye kolleger påsto at jeg sannsynligvis var noe av det mest ‘laid back’ hun noen gang hadde møtt. (Yeah!) Men nå heller jeg mer mot at hun ikke har sett meg nok i aksjon til å vite hvordan jeg egentlig er.

Denne siste uken så har jeg hatt ikke mindre enn fire meltdowns for bagateller. Sikkelig hissigpropp anfall, med smelling av dører, hyling og skriking, og storming ut i ‘rettferdig vrede’ (not). Ikke på jobb. Nei, der er jeg faktisk ganske rolig, men der er det  da heller ingen teite tenåringer eller ektefeller eller gamle damer som irriterer vettet av meg. Neida. Dragen i meg dukker stort sett opp hjemme!

Ok. Pust rolig. Tell til 10. Nei søren heller! Jeg orker ikke gå på tå hev hele veien og aldri gi beskjed eller reagere på noe som helst. For det er jo strengt tatt når jeg får høre at jeg overreagerer og må skjerpe meg at det virkelig smeller.

Så er spørsmålet. Er det meg? Er jeg bare sånn? Kan jeg gjøre noe med det? Bør jeg gjøre noe med det? Kan jeg forlange at familien min og andre uforvarende mennesker skal tåle at jeg mister besinnelsen? At jeg bare er sånn og ikke kan noe for det? At jeg (og de) bare er offer for hormonene mine?

Det er jo egentlig litt utidig at man skal komme i overgangsalderen akkurat når tenåringene er på sitt mest umulige. Ikke nok med at man skal slite med deres løpske hormoner, men man må slite med ens egne også!

Eller kanskje det er litt lettvint å skylde på hormoner?
(For hormonene mine prøver jeg jo faktisk å gjøre noe med, med nattlysoljekapsler og kosthold og yoga og trening og jeg vet ikke hva…) Hvor mye av dette er personligheten min? Jeg tør nesten ikke tenke tanken…

Related Posts