Å jobbe fulltid

Home / familie / Å jobbe fulltid

For et par dager siden dukket dette innlegget opp på VG.nett. Jeg ble litt matt.
Jeg følte jeg burde hive meg med i debatten, men jeg orket rett og slett ikke. Heldigvis er det andre som har skrevet gode og reflekterte innlegg. Se her og her. Meg derimot, jeg blir så himla engasjert, og det blir så innmari vanskelig å skrive noe fornuftig og sammenhengende og klokt. Dessuten har jeg et litt ambivalent forhold til dette med likestilling og kjønnsroller.

Det var dette med liv og lære…

For mange, mange år siden, sånn på slutten av 80-tallet en gang, satt  jeg på en buss sammen med en hel gjeng andre unge, single, barnløse mennesker og dikuterte kjønnsroller og arbeidsfordeling i hjemmet. Vi var alle veldig politisk korrekte og var selvfølgelig positivt innstilte til å dele likt på ansvar og omsorgsoppgaver, og tok det som en selvfølge at kvinner og menn skulle ha lik rett til utdanning og lik lønn for likt arbeid. Noen av oss mente dog likevel at det var mer ‘naturlig’ at mor var hjemme når barna var små. Men ikke alle. Hjertet mitt hamret litt ekstra i brystet da en ung krølltopp som jeg var litt interessert i sa, på sin avslepne stavangerdialekt, at han godt kunne tenke seg å være hjemmeværende eller jobbe deltid i noen år dersom det var økonomisk gjennomførbart. Dette var mannen for meg. Helt klart.

Og sånn ble det. Men det ble aldri økonomisk gjennomførbart for oss at han skulle være hjemme eller jobbe deltid mens barna var små. Og hvem sin feil var det? Begges. Krølltoppen min har alltid vært kjempeflink til å stille opp på hjemmebane. I mange år jobbet jeg skift og deltid – og dermed fikk han mye alenetid med ungene på kvelder og i helger, og tidlige morgener. Det var kjempelurt. For hadde jeg vært der når han var der, så ville jeg nok, sjefete og kontrollerende som jeg er, grepet inn og overtatt mye av foreldreoppgavene. Jeg så det særlig når jeg hadde barselpermisjoner, at det var lett å skli inn i et mer  ‘gammeldags’ mønster. Det var alltid godt å komme tilbake på deltidsjobb igjen etter endt permisjon, men jeg elsket rolige morgener og kunne ikke helt forstå hvordan andre familier fikk kabalen til å gå rundt med ‘alle mann ut 07.30’ opplegg…

Dessuten tjente krølltoppen tre ganger så mye som meg. Og igjen? Hvem sin feil var det? Begges.
Jeg begynte å jobbe rett etter videregående, og har jobbet siden. Jeg har faktisk kun èn stor sorg i livet, og det er at jeg ikke fortsatte utdanningen min. Jeg var skoleflink, men jeg var livredd for å ta opp studielån. Så jeg lot være. Og plutselig hadde jeg 4 barn og huslån og gammel bil og en grei jobb – men ingen utdanning. Det ble folk av meg for det. Men jeg angrer. Og jeg begynte faktisk å studere da minstemann begynte på skolen – ved siden av jobb. (Og krølltoppen stilte opp enda mer på hjemmebane for å gjøre det mulig). Men etter et utmattende år ga jeg rett og slett litt opp. Jeg besto alle eksamener med glans, men jeg var totalt utslitt. Det var ikke verdt det. I den store vektskålen der familien og ekteskapet mitt og jobb og studier og frivillig arbeid i kirken og hus og hage alle skulle veies og måles i viktighet og verdi, så tapte studiene – og min potensielle karriere. Derav ambivalensen.

Ungene ler litt av mamma’n sin som fortsatt lurer på hva hun skal bli når hun blir stor. Men de tviler ikke på hva hun mener om hvor viktig skolegang og utdannelse er.

Jeg er dessuten noe programforpliktet til å mene at kvinnens hovedoppgave er å være omsorgsperson, og mannens hovedoppgave er å være forsørger. Det er viktig å understreke at jeg mener at det ene ikke utelukker det andre, og at  man kan fint samarbeide om oppgavene – og det anbefaler jeg virkelig – men det er ikke til å komme vekk fra at jeg synes det er slitsomt å måtte forsvare mitt valg (vårt valg) som gikk ut på at dersom vi kunne klare oss på en og en halv lønn så lenge ungene var små, så ville vi gjøre det.

Jeg var altså en av disse egoistiske kvinnene som valgte å jobbe deltid, som snyltet på velferdssamfunnet, og som på toppen av det hele frarøvet barna mine stimulien og den sosiale treningen som fulltids barnehage  ville gitt dem. Urgh. Og i tillegg straffes jeg økonomisk i forhold til fremtidig pensjon, og hva i all verden skjer hvis krølltoppen og jeg skulle gå fra hverandre? Kvinner er virkelig kvinner verst…

Nei. Formødrene våre kjempet for likestilling og valgfrihet. Jeg hadde valgene. Men det ligger i valgfrihetens natur at man kan velge, men man kan ikke velge vekk konsekvensene av valget. Man velger å få barn, men man forstår ikke helt rekkevidden av hva det vil si å ha barn, før de er der. På godt og vondt. Man kan velge å ikke studere, men man vet ikke helt hvor mye man vil angre på det senere. Man kan velge å jobbe deltid, men man innser ikke helt hvordan det påvirker resten av karrieren før det har gått noen år, og man har flere år bak seg i yrkeslivet enn foran seg.

Å gråte over spilt melk er som kjent bortkastet. Nå jobber jeg fulltid, men jeg sier av og til at jeg ikke tror jeg er skrudd sammen for å være i jobb 100%. Jeg skulle gjerne vært hjemme på dagtid og bakt glutenfrie brød og gått lange turer med hunden. Ikke hver dag, men av og til. Jeg tør påstå at jeg er arbeidsom og bidragsytende likevel.

Jeg venter på forskningen som ser på sammenhengen mellom småbarnsforeldre der begge er i fulltidsjobb og faren for samlivsbrudd. Sammenhengen mellom foreldrenes deltidsjobb og barnas trivsel på skolen. Sammenhengen mellom fulltidsjobbing og barnas resultater på skolen. Sammenhengen mellom stress i de tre første leveårene og utbrenthet når man er 25. Kanskje er det ingen. Eller kanskje det ikke finnes nok befolkningsgrunnlag til å få entydige svar. Vi er med på et gedigent sosialt eksperiment som vi ikke vet rekkevidden av  – enda.

Enda en gang: vi er forskjellige. Kvinner og menn er forskjellige. Familier er forskjellige. Barn er forskjellige. Yrker er forskjellige. One size does not fit all. Det må være rom for forskjellige varianter og valg og konsekvenser.

En annen av mine yndlingsbloggere har skrevet et nydelig innlegg her, (jeg lånte det øverste bildet derfra) . Det er svar på kommentarene til en artikkel i the NY Times, der bl. annet dette utsagnet sto:

”Under the social and economic systems of developed countries, the cost of a child outweighs the child’s usefulness.”

Her handler det om ‘post-familieisme’ -(lett oversatt) , så litt på siden i forhold til kjønnsroller og fulltidsjobbing – men tenkevekkende i den grad at det kan se ut som vår likestillingsdebatt her hjemme foregår i et vakum…

Related Posts
Norwegian Marzipan candy. Double sigh.