Kan vi snakke om vanskelige ting? I kirken?

Home / bøker / Kan vi snakke om vanskelige ting? I kirken?

Jeg har nylig lest to veldig bra bøker. Bridges – ministering to those who question og Planted – Belief and belonging in an age of doubt.  Den første leste jeg som e-bok, den andre var en signert gave fra lillebroren min ElRay, som tok den med seg fra USA før jul. Jeg tenker mye og ofte på de rundt meg som av mange ulike årsaker har valgt å trekke seg vekk fra kirken, og derfor trekkes jeg mot bøker og artikler som kan gi meg verktøy for å håndtere det faktum at vi beveger oss på ulike tros-spor. Den første boken løftet frem nyere sosiologisk forskning og undersøkelser gjort blant særlig millenials som opplever organisert religion på en vesentlig annerledes måte enn tidligere generasjoner. Den siterte også fra en undersøkelse gjort blant kirkeledere på mer lokalt plan, om i hvor stor (eller liten) grad de opplevde at de var utstyrt med den kunnskap eller de verktøy de trengte for å effektivt kommunisere og betjene eller vise omsorg for nettopp Millenialsene som de hadde ansvar for. Det var kanskje ikke så mye nytt, men jeg hadde en del aha-opplevelser, og jeg likte fokuset på at den eneste måten vi kan nå de som trekker seg unna , er gjennom å bygge broer av kjærlighet, tillit og empati. Jeg har så mange sitater understreket i den boken, at jeg sikkert ville brutt masse copyright regler om jeg delte dem, men her er et par:

Building a bridge means that we listen – not to formulate the perfect response, but to empathize, comfort, mourn, validate, and love. Building a bridge requires vulnerability, because our efforts may not always be reciprocated – there may be no one else building the other side of the bridge. But we keep learning and trying because of our love for them and out of  love for our Heavenly parents. – David B. Ostler

Compassion asks us so go where it hurts, to enter into the places of pain, to share in brokenness, fear, confusion, and anguish. Compassion challenges us to cry out with those in misery, to mourn with those who are lonely, to weep with those in tears. Compassion requires us to be weak with the weak, and powerless with the powerless. Compassion means full immersion in the condition of being human. – Henri Nouwen

Og dette…

 

 

Interessant nok, så leste jeg Bridges først, og forfatteren henviste flere ganger til Planted, som jeg leste rett  etterpå.

Honest doubt is not just a phase, like teenage acne or disco. Nor is doubt itself necessarily a tragedy. It can become a tragedy when someone’s faith crisis is precipitated or deepened because they cannot find an open, candid, and supportive place to work through his or her sincere questions. Stigmatizing doubt to the point that people feel guilty for even having questions is not conducive to spiritual growth. Neither is it helpful to ignore questions as if they are invalid, unimportant, and wrongheaded. After having spent time in the scholarly trenches with many if not all of the issues that typically trouble people, and as one who has had countless conversations with those who feel their faith is teetering on the edge, I can strongly assert that the challenges are real and that most of the people who face them are earnest. How we deal with doubt in the church today is one of the most pressing tests of our collective discipleship. – Patrick Mason

Among the various pieces of art that my wife and I have hanging on the walls of our home are two evocative paintings that capture the essence of what I have tried to convey in this book. The first is called A Conversation with the Master, by Nathan Florence. The background landscape is itself beautiful, but what is really striking are the two figures in the foreground: a woman walking alongside Jesus, engaging him in earnest conversation. She is doing most of the talking, while he is listening pensively. She is intense but not agitated, as his active but serene empathy calms her. They are taking their time; for all we know they have wandered all afternoon through the verdant fields. To him at that moment there is not another person in the world—all that matters is this woman with her cares and concerns. He is not reaching out to heal her with his touch; he is not delivering a discourse or telling her what she must think; he is simply accompanying and listening. For her it is enough.

Begge disse bøkene var inspirasjonen bak spalten min i januar, særlig i lys av selvmordet til Ari Behn, og alle diskusjonene om selvmord og forebygging og mental helse. Jeg stiller spørsmålet om vi i kirken evner å ta de vanskelige samtalene.

Her er teksten som sto på trykk i Vårt Land 5. januar:

 

Kan vi snakke om vanskelige ting? I kirken?

 

Kongefamilien har fått skryt for å være åpen rundt Ari Behns selvmord. Med rette. Vi leser side opp og side ned i media om viktigheten av å snakke om de vanskelige følelsene. Om å ta tid til å lytte og stille spørsmål. Om å ikke skygge unna.

På begynnelsen av et nytt år er det derfor nærliggende å sette seg som mål å lytte mer, å snakke mer sammen, å være mer åpen og sårbar. Men på hvilke arenaer? For de av oss som har en tro og en tilknytning til et trossamfunn, er det kanskje naturlig å tenke at kirken ville vært den arenaen der man kunne gjort det. Men er den det?

De fleste trossamfunn i den vestlige verden opplever nedgang i engasjement og deltagelse, særlig blant den yngre garde. Ledere klør seg i hodet og kappes om å finne måter å inkludere og engasjere på.

Men allerede i 1955 uttalte Rabbiner Abraham Heschel seg om det han så som en av grunnene til nedgangen i religiøs tilknytning i det tjuende århundre:

«Det er vanlig å skylde på sekulær vitenskap og antireligiøs filosofi hva angår den religiøse formørkelsen i det moderne samfunn», skrev han. «Det ville være mer ærlig å skylde på religionen selv for dets egne tap. Religion sank i betydning ikke fordi den ble motbevist, men fordi den ble irrelevant, kjedelig, undertrykkende, smakløs. Når troen fullstendig erstattes av trosbekjennelse, tilbedelse av disiplin, kjærlighet av vane; når dagens krise ignoreres på grunn av fortidens prakt; når tro blir et arvestykke fremfor en levende kilde; når religion kun taler i autoritetens navn i stedet for med medlidenhetens stemme – så blir dets budskap meningsløst».

Kan det være at yngre generasjoner finner og opplever mening på andre måter enn de som kom før dem? Er søndagsfasaden blitt et hinder for autentisitet? Å finne mening handler om mer enn å utvikle tro på en Gud og en Frelser. Det handler også om å finne reelle løsninger på livets og hverdagens utfordringer og kriser.

Eksempelvis er vi gjerne flinke til å diskutere viktigheten av å studere skriftene og ha velfungerende familier i kirken, men vi snakker sjelden om hvordan vi skal kunne eliminere rasisme og utenforskap. Vi er kjappe til å snakke om behovet for å ta vare på de trengende gjennom fasteoffer og humanitær innsats, men vi tar sjelden opp strukturelle skjevheter som gir økende ulikheter i samfunnet. Vi holder viselig politikk utenfor gudshusene våre, men for mange, særlig de yngre, er sosial rettferdighet og menneskeverd essensielle prinsipper i Jesu Kristi evangelium.

Og hva med psykiske lidelser? Ensomhet? Selvmord? Når var du sist på et nattverdsmøte eller i en klasse som tok for seg disse utfordringene? Og likevel er dette ting som det jevne medlem sliter med, eller må forholde seg til – enten selv, eller i sin nærmeste omgangskrets.

Det vi egentlig vil vite, er hvordan evangeliet kan hjelpe oss med disse utfordringene, og hvordan det kan gi svar og vise oss hvordan vi kan ta bedre vare på andre rundt oss.

Jeg tror vi gjør klokt i å bryte ned barrierene mellom det som føles trygt og greit å snakke om, og det vi unngår – fordi vi ikke føler oss kompetente nok, eller komfortable nok. Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå. Vi trenger å følge Frelserens eksempel på veien til Emmaus, da han spurte disiplene som ikke kjente ham igjen; «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» (Lukas 24,7). Så lot han disiplene snakke, og han lyttet. Han viste omsorg.

Vi vet ikke hvorfor Ari Behn tok sitt eget liv. Eller hvorfor de over 600 andre personene i Norge som valgte å gå ut av livet i 2019 gjorde det. Sannsynligvis er det like mange grunner som personer. Men vi vet at det mest grunnleggende behovet vi mennesker har, er å forstå og bli forstått. Den beste måten å forstå folk på, er å lytte til dem. Og det er noe vi alle kan bli bedre på. Også i kirken.

 

 

 

 

Related Posts

Leave a Comment