Frafall og gjenopprettelse

Home / Vårt Land / Frafall og gjenopprettelse

Foto: Royce Bair, brukt med tillatelse

 

Hjemmekontor, Covid-19 og tidsfrister går dårlig sammen. Dagene har begynt å flyte litt sammen. Fredag forrige uke tikket det inn en epost fra redaktøren i Vårt Land. “Spalten din til mandag? Er den på vei snart?”.

Ooops. Jeg hadde blingset på ukene, og trodde jeg hadde en uke til på meg. Jeg skulle egentlig ha levert den på torsdagen, klokken 11. Jeg var allerede et døgn på etterskudd. Gulp.

Jeg hadde hatt en vag tanke om at jeg burde skrive om markeringen av 200 års-dagen for det første syn. Men hva? Hvordan? Noen dager tidligere kveld hadde jeg litt sånn tilfeldig klikket meg inn på en Youtube video av en ung mann som kaller seg Kwaku. Tittelen var “Denne videoen var vanskelig å lage – Frafallet forklart”. Jaha,  tenkte jeg, og kikket på hvor lang den var. 38 minutter? Ok.

Jeg hørte på mens jeg lagde meg middag, og brettet litt tøy. Etterpå sendte jeg ham en melding på Instagram, og lurte på om han fortsatt lagde videoer sammen med gjengen bak Saints Unscripted. Ikke noe svar.

Men da jeg skulle sette meg ned og skrive spalten til mandag i hui og hast, kom jeg på videoen. Ingen dum vinkling, kanskje, å forklare frafallet? To og en halv time senere lukket jeg øynene og trykket på send knappen, og tenkte at denne kom jeg nok til å få pes for… For ensidig negativ til tiden mellom apostlenes død og Det første syn. For lite fokus på alt det gode som kristendommen jo også bragte med seg. For lite om alle de gode, inspirerte menneskene som gjorde at det faktisk var mulig å få gang på gjenopprettelsen i 1820.

Og litt pes fikk jeg, men dermed også anledningen til å forklare litt mer i dybden enn det spalteformatet tillater.

Spalten ligger bak betalingsmur denne gangen, så derfor deler jeg teksten her også , for de som er interessert, og for å ære den som æres bør. Referansene til kirkefedrene jeg nevner er nemlig fra videoen til Kwaku.

Frafall og gjenopprettelse
Våren 2020 markerer 200 år siden det vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kaller ‘Det første syn’ fant sted. Da en ung gutt på 14 år gikk ut i skogen i nærheten av der han bodde, og ba høyt for aller første gang, for å få vite hvilket kirkesamfunn han burde slutte seg til.
Vi tror at åpenbaringen den unge Joseph Smith mottok den gangen, innledet
gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke på jorden, slik det var blitt varslet i Bibelen: «Da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter» (Ap.Gjerninger 3,21)

I dette synet fortalte Gud Faderen og Jesus ham at etter de opprinnelige apostlenes død,
gikk Jesu Kristi nytestamentlige kirke tapt. Joseph skulle bli et redskap i arbeidet med å få
den tilbakeført.

Hvordan da, tapt?
Kristendommen har da eksistert uavbrutt siden Kristi himmelfart, har den ikke? Kristen tro, kanskje. Kristi kirke? Nei. Det gikk relativt kort tid før den kirken Jesus hadde lagt grunnen til, forvitret i en usalig blanding av politisk maktkamp, grådighet, og hvis vi skal være ærlige, vold og grusomheter i Guds navn. ‘Kristningen’ av det romerske riket var en ganske blodig affære. Det var jo ikke sånn at menneskene som ble introdusert for denne nye troen bare plutselig så lyset og ville elske sin neste. Det handlet om tvang, frykt, og i mange tilfeller rene folkemord.
De tidlige kirkefedrene så det, og advarte mot det som var i ferd med å skje. Paulus skrev at
et frafall ville komme, Klemens av Roma beskrev deler av kirken som en ‘avskyelig
etterligning’, Hegesippus mente at ‘ugudelige feil oppsto gjennom svindel og
vrangforestillinger hos falske lærere som skamløst forkynte sin falske lære mot sannhetens
evangelium’, bare for å nevne noen. Senere kom Cyril av Jerusalem på trehundretallet, og
påsto at Paulus allerede på sin tid hadde snakket om kirken som ‘full av kjettere i
forkledning’ og at frafallet var i gang. Og sånn kan man fortsette. Jeg skal ikke engang dvele ved korstogene. Så gikk det ytterligere noen hundre år, og så kom reformasjonen, og alt ble
bra igjen.

Eller?
Vel. Calvin og Luther var ikke akkurat nådige, for å si det mildt. De som ikke var enige med
dem mistet gjerne livet. Så kom alle oppsplittelsene. Det finnes etter hvert mange, mange
hundre ulike kristne trossamfunn. Hopper vi kjapt frem til 1700-tallet kan vi jo nevne John
Wesley, grunnleggeren av metodismen, som sa noe slikt som at ‘det ikke virket som Åndens
gaver var vanlige i kirken i mer enn to eller tre hundre år. Vi hører sjelden om dem etter den
fatale perioden da keiser Konstantin erklærte seg selv som kristen, … fordi de kristne var blitt hedninger igjen, og kun var i besittelse av et skinn av hellighet’. Det er egentlig et mirakel at Bibelen har overlevd mer eller mindre intakt frem til vår tid.

Så i 1820 var det nettopp på grunn av forvirringen og alle de ulike retningene Joseph så
rundt seg, at han ba om svar. Han hadde ingen planer om å danne noen ny religion. Han ville bare vite hva han skulle gjøre.

En dag, mens han leste i Bibelen, kom han over verset i Jakobs brev, kapittel 1: ‘Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser’. – Hvis det var noen som manglet visdom, var det meg, skrev Joseph noen år etter opplevelsen. Han var bekymret for sin sjels frelse. Noeuvanlig for en fjorten-åring kanskje? Men svar fikk han altså. Tiden etterpå bød på
forfølgelse, latterliggjøring og til slutt død, i en alder av 38 år.

Men han sto på sitt
«…Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne
ikke  b fornekte  det, heller ikke våget jeg å gjøre det.» Så vi tror at frafallet var reelt, og at den nødvendige og varslede gjenopprettelsen startet den vårdagen i 1820, og pågår fortsatt.

 

 

Related Posts