Det mørke kapittelet

Home / Vårt Land / Det mørke kapittelet

Med all uroen i kjølvannet av drapet på George Floyd ga juni spalte-emnet seg selv. Men desken så sitt snitt her til å konsekvent endre prestedømmet til prest. Sukk. Jeg var på ferie da den ble publisert, og orket bare ikke ta opp kampen…

Jeg henviser så vidt til boken ‘Mormonism and White Supremacy: American Religion and the Problem of Racial Innocence’ i spalten, men jeg leste den ferdig først etter at spalten var publisert. Anbefales nå på det varmeste.  Dersom du ikke orker en hel bok, foreslår jeg at du hører på Faith Matters podcastepisoden med forfatteren Joanna Brooks. 

Her følger den opprinnelige teksten:

Med mine blå øyne og lett solbrente hud, er det ikke mye som tyder på at jeg har afrikansk herkomst og ble født i Nigeria. Men min tippoldemor, av det kamerunske Sawa folket, fikk barn med en europeisk handelsmann, og samme historie gjentok seg i tre generasjoner. Dermed er jeg 1/16 afrikansk, og fryktelig stolt av det.

Jeg er ikke fullt så stolt av mine europeiske aner. Jeg husker øyeblikket da det gikk opp for meg at omtrent alt det fryktelige som var skjedd i verden de siste århundrene var utført av europeere, eller etterkommere av europeere – ofte i religionens navn.

Røtter
Ti år gammel så jeg tv-serien ‘Røtter’, basert på Alex Haley’s roman, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Året etter kom serien ‘Holocaust’, med Meryl Streep. Og etterpå kom filmen om Ghandi, og andre filmer og tv-serier om behandlingen av urinnvånere. Ikke så mye å være stolt av, nei.

Kort tid etter min innføring i slaveriets historie, nemlig i juni 1978, endret Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige sin lengestående policy som inntil da, hadde holdt tilbake det allmenne prestedømmet og tempelordinanser fra fargede medlemmer av kirken. Endringen var virkelig en gledens dag for de aller fleste av kirkens den gang ca. fire millioner medlemmer. For noen få var det sjokkerende. For enkelte andre var det ‘Too little, too late’. Mesteparten av kirkens medlemmer anerkjente den etterlengtede endringen som en åpenbaring fra Gud til kirkens ledere. Andre så det mer som en påtvunget kursendring, for å få kirken mer på linje med samfunnet rundt seg.

Hvorfor i all verden hadde kirken hatt en sånn regel?
Mye er blitt sagt og skrevet om ‘the priesthood ban’, og som ung slukte jeg alt jeg kom over om dette. Men den gang, og inntil relativt nylig, er emnet blitt behandlet litt som prinsippet om flergifte. Noe vi helst vil glemme, og i hvert fall ikke snakke så høyt om. For ‘vi er jo ikke rasister!’

Men der opprinnelsen til polygamiet i hvert fall delvis kunne forklares, så var ikke det tilfellet med prestedøms-restriksjonene.

I kirkens tidligste fase (1830-1850) ble nemlig fargede ordinert til prestedømmet, og Joseph Smith Jr. var motstander av slaveriet. Mormons Bok er svært tydelig på at Gud ikke gjør forskjell på folk, og fordi kirkens menigheter er organisert geografisk, har de aldri vært segregert etter medlemmenes hudfarge.

Det var altså først da kirken trakk vestover og slo seg ned i Utah at dette oppsto. I 1850 opprettet Kongressen Utah-territoriet, og USAs president utnevnte kirkens president på den tiden, Brigham Young, til guvernør. Sørstatsfolk som hadde konvertert til Kirken og flyttet til Utah med slavene sine, stilte spørsmål om slaveriets rettsstilling i territoriet.

Politikk

Slave-spørsmålet hadde lenge splittet USA.  Etter borgerkrigen (1861-1865) ble slaveriet avskaffet, men segregasjonen ble oppholdt. Forskjeller og fordommer var ikke bare utbredt, men dessverre normen blant hvite amerikanere – også i kirken.

I to taler til Utah-territoriets lovgivende forsamling i 1852, bekjentgjorde Brigham Young retningslinjer som hindret menn av ‘svart afrikansk avstamning’ i å bli ordinert til prestedømmet.

Etter hvert fremmet ledere og medlemmer mange teorier for å (bort)forklare restriksjonene. Alt fra at fargede var etterkommere av Kain, til at de hadde vært mindre standhaftige i det førjordiske liv (!). Ingen av disse forklaringene er i dag godtatt som Kirkens offisielle lære.

Mer og mer tyder altså på at restriksjonene var politisk og rasistisk motivert, og rett og slett feil.

Min navnesøster, forfatteren Joanna Brooks, har nylig utgitt boken ‘Mormonism and White Supremacy: American Religion and The Problem of Racial Innocence’. Vi kommer ikke videre før vi innrømmer det som har vært – og er.

De siste ukenes uro og antirasistiske demonstrasjoner verden over, viser dessverre at selv om institusjonene og lovene har endret seg, så gjenstår det fortsatt en innsats før likhet for loven, og likhet blant søsken er en levd realitet.

 

PS. Dagen etter tikket det inn en hyggelig melding fra et av mine store forbilder. Jeg ble ikke så rent lite starstruck. 🙂

 

 

Related Posts
Publisert i Vårt Land 28. mai