Det som betyr mest

Home / Church / Det som betyr mest

(Spalten ligger bak betalingsmur, så her er den for de som ikke har abonnement.) Og selv om dette blir siste spalte i Vårt Land, har jeg spennende planer for høsten. Så det er bare å følge med. 🙂

Så var det over. Etter nesten fire år som spaltist i Vårt Land, skal jeg ikke lenger dele mine refleksjoner «fra sidelinjen». Det er litt vemodig, men også helt ok. Det har vært en fin utfordring. Jeg har lært masse, og blitt kjent med utrolig mange fine og flinke folk – både innenfor og utenfor mitt eget trossamfunn.

Visdomsordet

Egentlig hadde jeg planlagt å skrive en tekst om det vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kaller Visdomsordet. En helselov som startet som en anbefaling, men som har endt opp med å bli kanskje et av de sikreste kjennetegnene på Siste Dagers Hellige. Avholdstanken er vi jo ikke alene om, ei heller å spise sunt eller unngå alle vanedannende stoffer. Men forbud mot kaffe og te? Den er bare vår.

Likevel føltes det litt puslete å avslutte med noe så tilsynelatende overfladisk som fysisk helse, selv om vi absolutt tror at det fysiske legemet og menneskets ånd går hånd i hånd. Eller rettere sagt, vi tror at vi har et forvaltningsansvar for legemet, og at det er en viktig del av hele hensikten med livet.

• LES OGSÅ: Bjerga: «Hvorfor skal jeg fortsette å betale tiende hvis kirken min er stinn i penger?»

De store spørsmålene

Men hva skulle jeg skrive om i stedet? Utfordringene og velsignelsene ved å være en lekmannskirke full av glade amatører, men med svært få teologer? Psykisk helse og religiøs tro? Er religiøse mennesker mer utsatt for psykiske lidelser? Eller er tro en psykisk lidelse?

Hva med skjæringspunktet mellom tro og vitenskap? Hvordan kan velutdannede og tilsynelatende oppegående mennesker likevel tro på noe så irrasjonelt og ikke-etterprøvbart som Gud og en Frelser? Som dere skjønner, så var jeg ikke gått helt tom for ideer.

bilde av spalten i avisen

 

Det som betyr mest

For noen år tilbake ble en av kirkens apostler, eldste Robert D. Hales, stilt følgende spørsmål da han var livstruende syk: «Hva har du lært nå når du har blitt eldre og hemmet av redusert fysisk kapasitet?»

Hans svar: «Når du ikke kan gjøre det du alltid har gjort, gjør du bare det som betyr mest.»

Jeg slutter ikke som spaltist på grunn av alder og redusert fysisk kapasitet, men jeg kjenner på et behov for å skrive om det som betyr mest. Og hva er så det?

Profeten Joseph Smith Jr. uttalte at De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som hører til vår religion, er bare supplement til dette.

Alt annet er bare supplement. Alt. Dersom Evangeliet kunne sammenlignes med et hjul, ville Jesu Kristi forsoning vært navet, og alle de andre dogmene ville vært spilene.

• LES OGSÅ: Bjerga om presteforbudet overfor fargede: «Det mørke kapittelet»

Nattverd

Etter flere måneder med hjemmekirke og møter på Zoom, kunne vi i slutten av juni begynne å samles til nattverdsmøter i kirken igjen. Smittevernet er ivaretatt. Vi synger ikke salmene sammen, men lytter til organisten. Talerstolen desinfiseres hver gang en ny person skal opp og si noe. Vi sitter langt fra hverandre, og det gis ingen klemmer når møtene er over.

Det er ingen søndagsskoleklasser. Ingen barneforening. Men vi gjør det som betyr mest. Vi deltar i nattverden.

Nattverdsbønnen fremsies av en ung mann på rundt 17 år, med dyp ærbødighet og klar stemme: «O Gud, du evige Fader, vi ber deg i din Sønns, Jesu Kristi navn, å velsigne og hellige dette brød for alle deres sjeler som nyter av det, så de kan ete til minne om din Sønns legeme og vitne for deg, O Gud, du evige Fader, at de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem, så hans Ånd alltid kan være hos dem. Amen.»

Til minne om. For å vitne. Være villige til å påta oss Guds Sønns navn. Holde budene og ha Hans ånd med oss. Det er det som betyr mest.

Takk

Jeg vet jeg trenger den ukentlige påminnelsen om hva som er viktigst, fordi jeg lett lar meg distrahere av all staffasjen. Spalten ble av og til et utløp for kontroverser og frustrasjon. Men ønsket mitt er å etterlate oppfatningen av at jeg fortsatt vet hva som betyr mest. Takk for meg!

 

Related Posts