Antisemittisme og Islamofobi og Sånn.

Jeg skrev et  leserinnlegg til Stavanger Aftenblad for et par uker siden, men det ser ikke ut som det kommer i avisen, så da blir det blogg-mat. 🙂

Torsdag 12. november ble det avholdt et dialogseminar på Kulturhuset i Stavanger, i regi av Kirkelig Dialogsenter og STL (Samarbeidsrådet for tro og livssyn)  i Stavanger, om Antisemittisme og Islamofobi . Kun et drøyt døgn senere skulle seminaret på verst tenkelige måte vise seg å bli mer enn dagsaktuelt.

Inviterte foredragsholdere var:

Nina Grünfeld, filmskaper og forfatter med jødisk bakgrunn, som har sørget for at den lite kjente historien om det jødiske barnehjemmet i Oslo under andre verdenskrig er kommet frem i lyset, både gjennom dokumentarfilmen Ninas Barn, som nylig ble vist på NRK, og nå også gjennom boken ved samme navn.

Shoaib Sultan, politiker og analytiker ved Antirasistisk Senter i Oslo med pakistansk bakgrunn, med ansvar for kartleggeing av det høyreekstremistiske miljøet i Norge.

Nina kunne fortelle at etter jødisk skikk, må man ha jødisk mor for å regnes som jøde. Hun har jødisk far, og norsk-luthersk mor, og er dermed strengt tatt ikke jøde. Hverken etnisk eller trosmessig. Men farens bakgrunn og historie har likevel preget hennes liv og oppvekst. Ved spørsmål på om hun hadde kjent antisemittisme på kroppen selv, måtte hun svare både ja og nei. Som barn og ungdom kunne hun huske episoder der faren  – den kjente samfunnsviteren og psykiateren Berthold Grünfeld, fikk trusselbrev i posten fra høyre-ekstreme miljøer. Disse ble som regel lest høyt av faren, der han påpekte alle grammatiske feil og stavefeil og hvor stusselige avsenderne gjerne var, før brevene deretter ble brent i peisen. Senere ble truslene mot foreldrene så alvorlige at de en periode måtte flytte ut av hjemmet sitt. Det varte ikke lenge. Han nektet å la seg kneble eller forstyrre nevneverdig . ‘Det var kreften som til slutt tok livet av ham, ikke ny-nazistene’, sa Nina. Hun nevnte hvordan flere og flere foreldre har tatt barna sine ut av den jødiske barnehagen som ligger vegg i vegg med det mosaiske trossamfunnet i Oslo, på grunn av alle truslene og sikkerhetstiltakene. Hun snakket litt om absurditeten i at en bitteliten minoritet på maks 1500 norske jøder i dag, av enkelte ilegges  bla. ansvaret for Israels okkupasjon av Palestina. Generaliseringer er farlige og irrasjonelle.

Vi fikk se et klipp fra filmen Ninas Barn, som viste den dramatiske flukten i siste liten fra barnehjemmet, natten den 26. november 1942,  da det norske statspolitiet samlet sammen alle gjenværende jødiske kvinner og barn i Oslo og lempet dem om bord i lasteskipet Donau . Skipet som deretter tok med seg stordelen av de norske jødene med seg til Auschwitz, og gasskammeret. ‘Ninas Barn’ kom seg i sikkerhet til Sverige og ble der ut krigen.

Parallellene til dagens flyktningesituasjon er ikke vanskelige å finne. Vi fikk se et brev der norske myndigheter tom. etter krigen ga klar beskjed om at de jødiske barna ikke var velkommen tilbake til Norge, ‘fordi landet risikerte å brenne inne med dem og ikke ville kunne kvitte seg med dem etter hvert som de vokste til’.

Shoaib Sultan snakket litt om hva antisemittisme og islamofobi er. Forskjellene og ikke minst likhetene.

Der antisemittisme er motstand og vilifisering av et et helt folkeslag, er islamofobi (i hvert fall slik ordet brukes i dag) frykt for en hel religion og dens utøvere… Han gjentok det samme budskapet vi har hørt denne siste uken om igjen og om igjen, at ISIL for eksempel (som er det de fleste frykter og flykter fra) er en bitteliten minoritet muslimer – som egentlig ikke kan kalle seg muslimer i det hele tatt. En liten gruppe terrorister som overhodet ikke er representative for  verdens over 1,5 milliarder muslimer eller Islam.

Der Antisemittisme har eksistert i århundrer, er islamofobien av nyere dato. Men det er store likhetstrekk mellom begge disse hat-ideologiene. Man kan si at Antisemittismen er en slags ur-hatideologi, som har dannet mønster for alle andre hat-ideologier som har fulgt. Og dersom man ser nøyere på hvem som står bak disse ideologiene og fronter både høyreekstremismen, islamofobien og antisemittismen, finner man marginaliserte, ofte stakkarslige og ressurssvake figurer som søker bekreftelse, tilhørighet og oppmerksomhet.

En annen gjenganger i analysen av de forskjellige grupperingene, både i Norge og utlandet, viser at det oftest er størst motstand mot Islam på steder der det lever få eller ingen muslimer. Det samme gjelder antisemittisme.

Man frykter eller misliker det man ikke forstår eller kjenner. Det handler om uvitenhet.

Etter innleggene til Nina og Shoaib ble vi delt inn i mindre diskusjonsgrupper, der spørsmålet var ‘hva kan gjøres i våre lokalsamfunn for å motvirke radikalisering?’.

Til slutt var det plenumsdiskusjon med mulighet til å stille  Nina og Shoaib spørsmål.

Ja – hva kan vi gjøre for å forebygge radikalisering? Hvordan forhindrer vi at norsk ungdom søker seg til ekstreme miljøer?

Svarene er like enkle som de er vanskelige å gjennomføre. Det handler om å skape arenaer for positiv dialog, for samhandling, for informasjon og utveksling av ideer og erfaringer. Det handler om å se og inkludere de ungdommene som faller mellom alle stoler, gi dem anledninger til å føle mestring og tilhørighet. Vi må, som foreldre, lærere og ledere lytte og se og undervise og gå foran som gode eksempler. Vi må støtte opp om alle de mange gode tiltak som allerede finnes.

Og likevel må vi innse at vi i stor grad forkynner for de omvendte, eller synger for koret. Det var ikke de islamofobe eller ny-nazistene som deltok på dialogseminaret.

Det ble spurt om det var hensiktsmessig å delta i diskusjoner på nettet f.eks. Vil man kunne oppnå noe med det? Konklusjonen var vel at at vi neppe vil klare å overbevise eller overtale nettrollene til å endre synspunkt eller ståsted ved å informere eller ta til motmæle – MEN, og det er viktig – vi vil kunne påvirke de som sitter alene på gutterommet og leser og ser, men som ikke deltar. De som sitter på gjerdet. Vi kan, og vi må – forsøke å få dem til å ramle ned på den gode siden. Den moderate siden. Den romslige siden.

Vi må gi positiv oppmerksomhet til alle gode krefter og til alle de fantastiske unge menneskene som viser i ord og handling at de tar avstand fra hat og vold, og som er eksempler for oss i den eldre garde som i mye større grad sitter og tviholder på utdaterte forestillinger om hvordan verden skal se ut. De er heldigvis i flertall.